Scilla sibirica

Nå står Scillaen i blomst og danner store blå tepper i skog og hager. Det var ikke lett å fotografere den i den kraftige vinden som det var i dag.  Det ble lenge å vente på pausene mellom hvert vindpust.

Fotografert med Nikon D700 og Sigma 150mm makro. Kameraet sto på bakken så jeg var helt avhengig av å bruke en vinkelsøker for å se noe. ISO 800, f/5, 1/1600, -0,67ev. Delvis sol (oppe fra venstre) og skygge.

Om Scilla sibirica sier Wikipedia:

Russeblåstjerne er en svært gammel hageplante. Det vitenskapelige navnet er nå Othocallis siberica, men den er mest kjent under det gamle navnet Scilla sibirica. Den ble tidligere regnet til den store liljefamilien, men etter den ble spilttet opp regnes russeblåstjerne tilhyasintfamilien.

Blomsten er en løkplante med vakre blå klokkeblomster, og mange kjenner den som Scilla. Den er en av de aller første blomstene som kommer i april til mai og ofte dukker den opp lenge før all snø er borte. Planten regnes som svært gammel og finnes idag i mange hager, parker, i kratt og langs veikanter mange steder i Norge.

Arten kommer opprinnelig fra områdene rundt Syria, Irak og det sørlige Russland. Man vet at russeblåstjerne ble dyrket i Europa allerede i1800, og rundt 1860 var den blitt en meget populær prydplante i hager, i parker og på kirkegårder. Planten kom til Norge ca. 1820, og i 1823ble den dyrket i botanisk hage på Tøyen i Oslo.

Russeblåstjerne danner etterhvert store bestander der den liker seg og forvilles lett. Etter blomstringen legger blomsterstanden seg ned på bakken med frø som har et oljeholdig vedheng. Maur elsker disse frøene og sleper dem av gårde og spiser dem. På denne måten blir frøene spredd videre.

En sjelden gang kan blomstene til russeblåstjerne også bli hvite.