Vitsippor

Hvitveis eller Vitsippor som man sier i Sverige er så vakre blomster at det nesten ikke går an å ta dårlige bilder av dem. Med meg på tur hadde jeg mitt Olympus OMD EMII med 14-150mm og på lengste brennvidde gir dette ganske bra bokeh selv på største blender f/5.6 på den lengste brennvidden.

Utfordringen med hvitveis er å finne en blomst som står litt alene og hvor ikke for mye av andre blomster blir som skinnende hvite flekker i bakgrunnen.

Dette kameraet har ingen problemer med å finne fokus ved bruk av skjermsøkeren. Her sitter fokus lett på støvbærerne midt i blomsten. Med utmerket innebygget bildestabilisering i kameraet er det ingen sak å ta bilder håndholdt og med serieopptak blir det flere skarpe bilder selv om det blåste litt. En kjempestor forskjell fra hva jeg er vant til fra min gamle speilrefleks som Nikon D700 med Sigma 150mm og uten bildestabilisering. Da var stativ det eneste som nyttet. Nå fikser kameraet det meste langt enklere. Det eneste jeg av og til savner fra et fullformatskamera er enda mer diffuse bakgrunner. På den annen side så blir det litt mere liv i bildeflaten med et kamera med mindre sensor.

Snøstjerne (Scilla luciliae)

Opp gjennom gress og vissent løv våkner nå vårblomstene til liv og strekker seg mot lyset. 

Bitteliten

Bare noen millimeter stor er denne blomsten som på tynne stilker stikker opp av mosen utenfor hytta vår. På dagtid åpner de hvite blomstene seg og suger til seg varmen fra solstrålene.

Små er de og meget vakre. De er så små at det er vanskelig å se blomstene som annet enn bare hvite prikker/flekker. Jeg vet ikke hva de heter.

Bildet ble tatt med Nikon D750 med skjermsøker og Sigma 150mm makro objektiv. Som nevnt i innlegg før på bloggen er det vanskelig å sette fokus med denne kombinasjonen. Jeg synes også det er vanskelig å se om bildet blir skarpt bare ved å se på skjermen siden blomsten er så liten. Jeg skal prøve å få vinkelsøkeren til å passe på okularet på Nikon D750. Den har jo tidligere sittet på Nikon D700.

Her et bilde av en slik blomst tatt med Olympus OMD EM5II, 45mm f/1.8 og Olympus makroforsatslinse. Dette gir et inntrykk av hvor små disse blomstene er.

Bruk av skjermsøker ved makrofotografering

I den senere tid har jeg benyttet skjermsøkeren (ut-vippbar skjerm bak på kamera) når jeg har tatt makrobilder. Jeg har dette på fire av mine kameraer; Nikon D750, Canon 70D og Olympus OMD EM10 og EM5II.

Hva jeg har oppdaget er at kameraenes evne til å "sette fokus" varierer svært mye. Bildet over ble tatt med Nikon D750 med Sigma 150mm makro. Med denne kombinasjonen er det meget vanskelig å få fokus til å sitte. Jeg ender derfor opp med heller å benytte manuell fokus. Jeg har det samme objektivet også i Canon-versjon som jeg benytter på Canon 70D. Denne kombinasjonen gjør det lettere å sette fokus. Skjermsøkeren på Canon 70D gir også den muligheten at man kan trykke på skjermen der man ønsker at fokuspunktet skal ligge og kameraet responderer raskt på dette.

Selv om jeg synes at Nikon D750 er et fantastisk kamera, så er jeg ikke like fornøyd med skjermsøkeren som det jeg er på Canon 70D. Men med 70-200mmVR som jeg også benytter på Nikon-kameraet fungerer det mye bedre. Ulempen med denne kombinasjonen er at jeg ikke kan fokusere like nærme, men ved å stille kameraet til DX-mode oppnås en crofaktor på 1,5 som gir en større forstørrelse av motivet.

Olympus-kameraene har også etter min mening bedre skjermsøkere enn Nikon og de har også muligheten for å peke på skjermen og på den måten angi hvor fokuspunktet skal ligge.

Synet mitt begynner å bli dårligere slik at jeg er avhengig av briller når jeg skal benytte skjermsøkeren. Før brukte jeg en vinkelsøker som jeg monterte på okularet på min Nikon D700. Denne kunne jeg stille inn i forhold til mitt syn og jeg synes denne gir meg den beste kontrollen på hva jeg ser i søkeren. Ved flere tilfeller har jeg kommet hjem med bilder hvor jeg ikke har klart å se på skjermsøkeren at jeg burde ryddet bedre opp i bildeflaten. Siden jeg synes at Nikon D750 tar de beste bildene, så blir det nok til at jeg monterer den gamle vinkelsøkeren på dette kameraet og fokuserer manuelt med min Sigma 150mm. Dette ser ut til å bli favorittkombinasjonen tross alt.

Bildet viser en liten blå blomst som hver vår dukker opp i bedet vårt. Straks sola kommer åpner blomsten seg slik som på bildet. Den sprer seg ikke, så det er kun denne ene blomsten av denne arten i bedet vårt. Jeg aner ikke hva den heter, men vakker er den.

Våren er så defintivt her nå!

Våren er så definitivt her nå! Og med den så begynner det nå å dukke opp den ene blomsten etter den andre, gresset blir grønnere og begynner å vokse og knoppene på trær og busker bare venter på noen grader varmere vær før de brister.

Det som er så fantastisk med makrofotografering er at når man titter inn i søkeren på et speilreflekskamera med et makroobjektiv så åpenbarer det seg en helt annen verden med et drømmeaktig uttrykk hvor fargene flyter og danner mønstre og linjer man ikke ser fra vårt opphøyde perspektiv. Legger vi oss ned på bakken og ser nærmere på makroverdenen så ser man ting som mange aldri opplever å få se.

Bildet over viser en liten gul blomst som titter opp av grusgangen foran huset vårt. Grusen akkumelerer varme som blomsten trenger for å klare seg gjennom de kalde nettene. Blomsten lukker seg til kvelden og åpner seg når sola skinner.

Bildet under viser en Scilla som kjemper om plassen blant gress, løv og gammelt, vissent gress. Det er som en urskog eller underskog der nede. Blomsten er ikke helt skarpt, men jeg liker det likevel fordi jeg synes at bildet så fint viser det drømmeaktige inntrykket man får når man titter nede på bakkenivå. En og annen edderkopp har jeg også sett og snart kommer maur og biller frem de også.

Så frem med makroutstyret, velg de lave persepektivene og begynn og let etter de fine motivene!

Bildene ble tatt med Nikon D750 med skjermsøker og Sigma 150mm makro. Øverste bilde har blender f/2.8 og det underste har blender f/6.3.

Påske-Scillas

Scillaen er en av de tidligste vårblomstene i hagen vår og jeg ville prøve meg på å ta bilder av disse der de står under et gammelt epletre. Alle bildene ble tatt fra bakkenivå med kameraer med skjermsøkere; Nikon D750 og Olympus EM5II.

Øverste bilde viser Scillaen i svak skygge hvor den holder seg ganske lukket. I full skygge lukker blomsten seg helt. Bildeinfo er: Nikon D750, 200mm, ISO280, f/8. Med et så langt teleobjektiv på et fullformats kamera blir forgrunn og bakgrunn vasket mer eller mindre ut i et slør.

Bildet over og under er tatt med Olympus EM5II med 45mm og makroforsatslinse. Dette er et kamera med cropfaktor på 2X hvilket gir større dybdeskarphet enn et fullformats kamera, men dybdeskarpheten avhenger også av avstanden til motivet. På bildet over er bildeinfoen: ISO640, f/10 og på bildet under er blenderen på f/3.5. Likevel virker det som om at dybdeskarpheten er liten på bildet over, men årsaken er avstanden til for og bakgrunn som gjør at de vaskes ut i uskarphetens slør likevel. Med andre ord er det lurt å prøve seg frem med forskjellige blendere og velge  hvilket bilde man liker best når man sitter og etterbehandler bildene.

Bildene har veldig forskjellig uttrykk. Det øverste/første har en mer mørk og dyster stemning mens de to andre kanskje gir mer påskestemning med mer lys og sol og varme. (Jeg har undereksponert disse noe i etterbehandlingen, da jeg syntes de fremsto for lyse i den første versjonen jeg lagde av disse bildene.)

På Wikipedia står det om Scillaen:

Russeblåstjerne er en svært gammel hageplante. Det vitenskapelige navnet er nå Othocallis siberica, men den er mest kjent under det gamle navnet Scilla sibirica. Den ble tidligere regnet til den store liljefamilien, men etter den ble spilttet opp regnes russeblåstjerne til hyasintfamilien.


Blomsten er en løkplante med vakre blå klokkeblomster, og mange kjenner den som Scilla. Den er en av de aller første blomstene som kommer i april til mai og ofte dukker den opp lenge før all snø er borte. Planten regnes som svært gammel og finnes idag i mange hager, parker, i kratt og langs veikanter mange steder i Norge.


Arten kommer opprinnelig fra områdene rundt Syria, Irak og det sørlige Russland. Man vet at russeblåstjerne ble dyrket i Europa allerede i 1800, og rundt 1860 var den blitt en meget populær prydplante i hager, i parker og på kirkegårder. Planten kom til Norge ca. 1820, og i 1823 ble den dyrket i botanisk hage på Tøyen i Oslo.


Russeblåstjerne danner etterhvert store bestander der den liker seg og forvilles lett. Etter blomstringen legger blomsterstanden seg ned på bakken med frø som har et oljeholdig vedheng. Maur elsker disse frøene og sleper dem av gårde og spiser dem. På denne måten blir frøene spredd videre.


En sjelden gang kan blomstene til russeblåstjerne også bli hvite.