Blåveis og påske

Jeg visste hvor jeg kunne finne dem. De er der på samme sted hvert år.

På skogbunnen, inne blant noen busker, langs veien ved stranden,

i en solfylt helling mot syd-vest.

Slik står de en og en og titter opp gjennom gammelt løv.

På Wikipedia står det:

Blåveis (Hepatica nobilis) (dansk: blå anemone, svensk: blåsippa) er en flerårig urt i soleiefamilien. Den har karakteristiske, leverformede, vintergrønne blader og blå blomster i april - mai. Planten blir ca. 10 cm høy.

Blåveisen er utbredt i Europa nord til Skandinavia og Finland, og sør til Apenninene og Pyreneene. Den mangler i Vest-Frankrike og på De britiske øyer. Blåveisen vokser på tørr og kalkrik grunn i løvskog eller barskog. På disse vokseplassene viser ingen andre blomster seg før blåveisen. Allerede under snøsmeltingen begynner den å åpne sine mørkeblå kronblader.

I Norge er blåveisen vanligst på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag, men planten finnes også i Ryfylke, Hardanger og ved Bodø.

Slektsnavnet Hepatica viser til det latinske ordet for lever (hepar), mens artsepitetet, nobilis, betyr «edel». Ettersom bladene er leverformede, er planten, i samsvar med signaturlæren, blitt brukt mot leversykdommer.

Etter blomstringen ligger stengelen bøyd mot jorden, og småfruktene (nøttene) blir liggende i morplantens nærhet. De spres ved hjelp av maur (en myrmekofilplante).

Bildene er tatt med Nikon D700 og Sigma 150mm Makro f/2.8. På de fleste bildene er blenderen f/8. Enda mindre blender hadde gitt større skarphet på blomsten, men samtidig også mye mer forstyrrende bakgrunn. Den bruntonede bakgrunnen skyldes gammel, brunt løv på bakken.