Hvis man vil nærmere

Denne blomsten er ikke så stor og hvis man vil nærmere for å se på støvbærerne og griffelen så må man benytte annet utstyr enn min Sigma 150mm makro. Jeg valgte å bruke min Raynox DCR-250 i kombinasjon med en Nikon 105mm makro, men man kunne også brukt mellomringer eller makrobelg.

I bildet over klarte jeg å legge fokuspunktet på griffelen og blender her er f/20. Likevel blir fokusområdet veldig begrenset. Skulle jeg fått alle støvbærerne skarpe måtte jeg brukt bildestacking.

På bildet under har jeg gått enda nærmere, men det er vanskelig å sette fokusen riktig. Også her er blenderen f/20.

Bildene ble selvfølgelig tatt med stativ og selvutløser, da lukkertidene kan bli lange.

Les mer om Raynox DCR-250 ved å søke i bloggen min.

Bildene er tatt med Nikon D700 som er et fullformatskamera. Jeg ser at mange som bruker Raynoxen til makro benytter den på kompaktkamera. Jeg antar at ved mindre sensorstørrelse oppnår man større dybdeskarphet. Jeg har ikke prøvd dette, men det vel verdt et forsøk. Har du erfaring med denne kombinasjonen så hører jeg gjerne fra deg.

Litt mindre sensor har Canon70D (cropfaktor 1,6x). Jeg prøvde Raynoxen også på dette kameraet med 18-135mm og med 55-250. Raynoxen har en klemfeste som gjør at den lett kan festes på objektivene, men desto større filterstørrelse og mer vidvinkel desto mer vignettering oppstår. Se bildet under som er et uredigert bilde.

Jeg synes det er vanskelig å justere fokus manuelt på disse objektivene, så det letteste er å skru av autofokus og så bevege seg sakte frem og tilbake til man finner fokus. Men dette er så lite at det er svært vanskelig å stå stille i fokuspunktet. Stativ hjelper, men fokus bør finjusteres skal bildene bli bra.

På bildet under har jeg beskåret bildet over slik at vignetteringen ikke kommer med på bildet.

Her ligger fokus litt bak midten slik at det er skarpt på bladene og bakerst støvbærer. Selv med blender f/14 har man svært begrenset dybdeskarphet.

I bildet under har jeg valgt et annet perspektiv som bidrar til at avstanden fra sensor til støvbærerne ikke blir for forskjellig. Da kommer flere av støvbærerene i fokusplanet.

Det beste rådet jeg kan gi er å prøve seg frem og eksperimentere. Superzoomer har små sensorer og gode makromuligheter. Jeg har sett meget bra bilder med store forstørrelser av objektene tatt med slike kameraer i kombinasjon med Raynox DCR-250.

White beauty

Dette er en staude som jeg ikke husker navnet på. Den er fotografert inne i lyset fra et østvendt vindu midt på dagen. Blomster kan være lurt å fotografere inne slik at man slipper utfordringene med vind eller sol.

Den sorte bakgrunnen er en sort trøye på et kamerastativ.

Bildene er tatt på stativ og bildeinfoen er nesten helt lik. Bildet øverst har blender f/16 og det under har f/11.

Fotografer i skyggen av en paraply

Sollys har både sine fordeler og ulemper. Sol gir sterkt lys hvilket bidrar til lave ISO-tall og korte lukkertider, men sol gir også skygger og skinn i insektene og utbrente høylys.

Derfor bruker jeg ofte en hvit transparent paraply når jeg tar makrobilder på en solfylt dag. Noen ganger holder jeg paraplyen med den ene hånden. Andre ganger fester jeg den til et lite stativ slik som vist på bildet her. Hva man trenger er:

• En liten hvit, transparent paraply. Den jeg benytter har en diameter på 60cm. Jo større, - desto mere vind fanger den og enda lettere velter den.
• Et lite kamerastiv som kan stilles lavt og med passe tyngde slik at det gir tilstrekkelig stabilitet. Et kulehode på stativet gjør det raskt og enkelt å vinkle paraplyen slik man har behov for.
• En blitsholder med paraplyfeste. Denne fester jeg til stativet og paraplyen til denne.

Hvis avstanden mellom objektet og paraplyen er stor gir paraplyen kun skygge. Jo nærmere man plasserer paraplyen objektet desto bedre fungerer den også som en diffuser som gir bløte skygger og slipper mer lys gjennom til objektet.

På kamerastativet kan jeg også skru fast en fleksibel arm med en klype på slik at jeg kan sette en blomst eller et blad eller et strå i klypa og fotografere dette godt isolert fra sine omgivelser. Når avstanden mellom objektet og bakgrunnen da blir stor, så får man også de mest utviskede bagrunner man kan ønske seg. Vanskeligere er det ikke.

Hva betyr en bakgrunn for et bilde

f/11, 1/500

Jeg har ingen problemer med å ta et skarpt bilde av en blomst og få til en slørete bakgrunn. Faktisk er mange av mine bilder fotografert slik og i mange tilfeller synes jeg dette har blitt bra. Men en bakgrunn med mere spill i lys og skygge kan også i mange tilfeller bli et bedre bilde. Det handler mye om smak og behag, og jeg mener det ikke nødvendigvis er slik at dene ene er riktigere enn det andre. Det er DU som selv bestemmer hvilket uttrykk du ønsker i DITT bilde.

Alle disse bildene jeg her viser ble tatt under nesten identsiske forhold. Utstyret var Nikon D700 og Sigma 150mm Makro, på stativ og med ISO1600. Også i etterbehandlingen har jeg tilstrebet å gjøre så få forskjeller som mulig. Hva som derfor skiller bildene fra hverandre er i hovedsak blender og hvor mye lys jeg har sluppet til i min grad av å skyggelegge bakgrunnen med en hvit, transparent paraply.

Bildet øverst er det bildet jeg selv liker best fordi jeg liker lysspillet i denne bakgrunnen.

f/6.3, 1/800

Her er det mere lys i bakgrunnen og med en vesentlig større blender blir bakgrunnen langt mer sløret. Den større blenderen gir også mindre dybdeskarphet i støvbærerne på blomsten som får en langt softere/bløtere presentasjon.

f/9, 1/400

Her er blenderen økt til f/9 og det er litt mere skygger i bakgrunnen. Det som titter opp i bildet på høyresiden er nålene fra en furubusk.

f/6.3, 1/2500

I dette bildet ble lyset målt i sentrum av blomsten og bakgrunnen ble skyggelagt. Bildet fremtrer derfor som noe undereksponert, men i forhold til de hvite på blomsten er denne korrekt eksponert. Det mørke uttrykket er et resultat av skygge både i front og i bakgrunn.

En ulempe med et så mørkt bilde er at med ISO1600 så blir fargestøyen synlig som grovere korn i de mørke områdene. Så hvorfor ISO1600? Jo, fordi det blåste ganske kraftig og dette satte den bittelille blomsten i bevegelse og i dirrende vibrasjoner. Kunne nok kanskje klart meg med ISO800.

Så hvilket av bildene liker du best? Fortell meg det gjerne! Min favoritt ble det første bildet.

Nyperose

Nyperosene jeg finner i hagen min varierer fra det helt bleke rosa til en langt dypere farge på grensen til rød. Denne var ikke så stor, men likevel meget pen.

Jeg ble ikke helt komfortabel med bakgrunnen som er en nyklippet plen, men slik er jo fargene nå om dagen.

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle velge den myke, softe varianten eller en med maksimal skarphet. Jeg valgte det siste fordi jeg ønsket å ha flest mulig av støvbærerne skarpe.

En face - tête-à-tête

En face er fransk og betyr enkelt oversatt til norsk sånn omtrent "rett forfra". Slår man opp i en engelsk ordbok så står det: face to face à deux, confronting, eyeball to eyeball, in confrontation, opposite, tête-à-tête, vis-à-vis.

En Nyperose kan fotograferes på mange forskjellige måter. På bildet over har jeg fotografert den rett forfra og beskåret bildet med støvbærerne som det sentrale elementet. Så har jeg i etterbehandlingen lagt på en vignettering mot hvitt.

På bildet under har jeg fotografert en Margeritt eller Prestekrage også rett forfra. I etterbehandlingen løftet jeg frem bladene slik at disse blir en del av bilderammen.

Disse bildene står i sterk kontrast til mitt blogginnlegg om komposisjon hvor jeg snakker om tredjedelsregelen. Her er komposisjonen fullstendig sentrumsorientert hvilket kan fungere fint på motiv som dette som er veldig symmetriske og sirkulære.

I begge bildene har jeg bevisst valgt stor dybdeskarphet som er sikret gjennom blender f/11 (bildet over) og f/14 (bildet under).

Du kan gjerne bruke et teleobjektiv for makro

Det går fint å bruke et teleobjektiv for å fotografere blomster i alle fall, men kanskje ikke insekter. Blomster er så stor objekter at de fyller en stor del av bilderammen. Her er effektiv brennvidde 800mm og blenderen er f/9 og lukkertiden 1/2500. Med en slik brennvidde blir dybdeskarpheten liten. Dette er et objektiv jeg vanligvis fotograferer fugler med, men tilfeldigvis fanget jeg denne blomsten der den vaiet i vinden.

Det var full sol og motlys, det vil si sola sto fortsatt ganske høyt på himmelen. Lyset ble målt på blomsten. Dermed blir bakgrunnen helt mørk (undereksponert), da det også er langt til nærmeste bakgrunn som var en gressplen.

Jeg aner ikke hva blomsten heter. Vi kjøpte den på et gartneri og likte umiddelbart de vakre blomstene som starter nederst og etterhvert som et par blomster visner, så åpner det seg nye videre utover på stilken som er lang og høy og svaier vakkert i vinden.

04.10.2015: Nå vet jeg hva blomsten heter: Epilobium pyrricholophum
Den vokser i Kina (Wet places along streams and low areas, disturbed moist hillsides in mountains).

Tenk komposisjon allerede når du tar bildet

Jeg tenker alltid komposisjon i det øyeblikket jeg tar mine bilder. Jeg benytter noen svært enkle regler for dette.

Jeg deler et bilde i ni like store ruter og plasserer mest mulig av de sentrale elementene i bildet langs de linjene som da deler bildet. Alternativt forsøker jeg også å finne linjer som beveger seg diagonalt i bildet.
I Wikipedia kan man lese om det gylne snitt:
Det gylne snitt vil si deling av en linje eller en flate i to deler slik at den minste delen forholder seg til den største som denne til hele linjen eller flaten.


Uttrykt som φ (phi) tilsvarer dette et irrasjonalt tall med verdi


Man kan finne det delingsforholdet igjen mange steder i naturen, og spesielt på menneskekroppen. Forholdet mellom lengden fra skulderen til fingertuppene og lengden fra albuen til fingertuppene, knokene på hånda og lengden på bena i forhold til lengden fra kneet til tærne er noen eksempler. Det er også et viktig visuelt virkemiddel innen kunsten. Det gylne snitt var kjent blant grekerne. Det ble mye brukt i renessansen, særlig innen arkitektur. Det gylne rektangel eller rektangler med tilnærmet de samme proporsjoner opptrer også i menneskeskapte ting i vårt dagligliv, som i formen på bankkort og fyrstikkesker.

Enklere
Dette blir litt for vanskelig for meg, men hvis du deler bildet inn i ni like store deler, så blir det tilnærmet riktig. La oss se på noen bilder.

I bildet vil du se at flere deler av blomsten er plassert på skjæringspunktet mellom rutene, dvs på skjæringslinjene i bildet. 

I bildet over er flua plassert på ett skjæringspunkt og bladet oppe i høyre hjørne på en av de vertikale linjene. Dessuten er det andre linjer i bildets bakgrunn som går diagonalt fra øverste venstre hjørne til nederste høyre hjørne.

Her er det mange elementer i bildet plassert på linjene. Det kan være vanskelig å få alt til å klaffe, men ved å flytte seg noen centimeter den ene eller andre veien og ha dette med komposisjon i hodet sitt, så kan det bli bedre.

En annen sak som ofte hjelper meg er et godt stativ og mitt utmerkede makroobjektiv, min Sigma 150mm. Ikke bare er denne skarp, men en vel så viktig funksjon ved dette objektivet er at det kan dreies rundt sin egen akse. Dette benytter jeg svært ofte nettopp for å få til gode komposisjoner. Legg merke til på bildet under at dette objektivet har et stativfeste i motsetning til mange andre objektiver som ikke har det. Det er det L-formede leddet som stikker ut av objektivet på venstre side du ser i bildet under. Uten dette måtte jeg ha jobbet mye mer med stativet for å få til en god komposisjon og i mellomtiden hadde insektet stukket av. 

Kilde: Sigma

Etterbehandling
Men kan ikke dette fikses enkelt i etterbehandlingen/redigeringen av bildene? Jo, til en viss grad kan man gjøre det her, men det er likevel mer begrenset enn om man tenker på dette allerede når man tar bildet.

Jeg har innstilt beskjæringsverktøyet mitt slik at jeg får opp de linjene i bildet jeg her har snakket om. Da er det enkelt å beskjære slik at de sentrale elementene i bildet kommer der de skal. Men dersom jeg skal rotere bildet, er det lettere å ha gjort dette rktig i utgangspunktet. 

Ta en titt under blomstene

Noen ganger, og faktisk ganske ofte, er undersiden av blomstene vel så spennende som forsiden/oversiden av blomstene. Denne blomsten hadde spennende sorte hår og en merkelig knekk på stilken. Den var da heller ikke vendt oppover slik som de andre blomstene, men sideveis, - sikkert på grunn av knekken på stilken.

Når man skal velge en blomst å ta bilde av, kan det det være en god ide å lete etter en som skiller seg fra mengden av de andre. Kanskje er det faktisk noe vakkert i det ikke fullkomne? Kanskje har vi mennesker noe å lære av naturen i disse photoshoptider hvor det etterbehandles bort fra virkeligheten og over i en skapt oppfattelse av hva som er vakkert?

Bildet ble tatt helt nede på bakkenivå med blomsten i profil og fokus stilt inn på undersiden av blomsten. Jeg la blomsten i skyggen av en hvit paraply som var festet til et kamerastativ. Skyggen ble ikke stor nok til å gjøre hele bakgrunnen mørk slik at gresset lenger bak ble lysere. Jeg kunne gjort bakgrunnen mørkere her i etterbehandlingen, noe som ville gitt bedre kontrast mellom støvbærerne og bakgrunnen. Jeg kunne også hevet kamera litt slik at jeg hadde fått en større del av skyggen høyere opp i bildet. Ofte kan bare noen centimeter i den ene eller andre retningen endre en bakgrunn til det bedre. Dette er tanker jeg gjør meg nå, men som jeg ikke klarte å tenke på da bildet ble tatt.

Morgenstund etc...

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Det er de tidlige morgenene som er best for makrofotografering. Da er insektene mindre aktive og morgenduggen kler motivene godt.

Denne Bløtvingen fant jeg i toppen av et strå hvilket i seg selv var en stor utfordring der strået svaiet i vinden. Det våte skallet og de blanke duggdråpene gir lett utbrente høylys, men heldigvis var det skygge. Og det er vanskelig å gjøre øyet godt synlig når det er sort og skallet også er det. Med andre ord liten kontrast.

Bildeinfo: ISO1600, f/7, 1/250

Den røde flua

Ypperlig makrovær i dag. Gråvær etter regn under natten og passe kaldt. Da sitter insektene stille.

Flua gjemte seg på baksiden av et strå, men den var likevel godt synlig med sin orangerøde fremtoning mot det grønne. Fikk lyst til å gå litt nærmere denne gangen fordi jeg synes den er så kul med de sorte hårene.

Bildeinfoen er: Nikon D700, Sigm 150mm makro, ISO1600, f/9, 1/40, stativ.

Teger

Disse er lett å se og de sitter ofte stille. Men de er så store at de er vanskelige å få skarpe over hele skallet. Her ble også bladet en utfordring for det skinte i grått som ga et flatt og kjedelig bilde. Selv om jeg la bladet i skygge ved å holde en paraply over det var det mye skinn i bladet fordi det var vått.

Jeg har derfor gjort bakgrunnen vesentlig mørkere i etterbehandlingen.

Det letteste er å fotografere Teger ovenfra slik at man ser hele skallet, men jeg måtte ned i blender f/18 for at hodet og beina skulle bli noenlunde skarpe. Da ble det ISO1600 og 1/20 sekund og selvfølgelig på stativ og selvutløser. Men lukkertiden burde vært kortere, da jeg ikke synes dette bildet er fullt så skarpt som det burde ha vært.

Det finnes veldig mange forskjellige Teger, - mer enn 600 forskjellige skal det være i Sverige. Her er bare noen få andre.

Maskeringstege lever innomhus og maskerer seg med støv og lo

Motlys og low key

Vi forbinder sommer og sol med lyse farger og pasteller og mange som tar makrobilder av blomster trekker bildene sine mer i retning av high key enn dette bildet i low key.

Blomster som er hårete egner seg til å fotografere i motlys. Lupiner er en slik blomst. Dessuten har den meget sterke farger og flotte, flikete blader.

Jeg valgte meg en isolert og ikke altfor stor Lupin blomst og fotograferte den med aftensolens stråler skinnende inn bakfra. Så undereksponerte jeg ganske kraftig. Dersom jeg hadde eksponert i forhold til fronten av blomsten ville store deler av omrisset av blomsten, de hvite hårene, gitt utbrente høylys. Blendervalget var f/5 som gjør blomsten relativt skarp mens forgrunn og bakgrunn blir uskarpe. En langt større Lupin står i bakgrunnen på venstre side.

Resultatet ble dette low key bilde hvor motlyset fremhever hårene og undereksponeringen fremhever de mørke blå fargene i blomsten. Så økte jeg kontrasten noe og la på en vignettering blant annet fordi bladene i forgrunnen var for lyse og tiltrakk seg for mye oppmerksomhet.