På selveste 17. mai, fikk jeg den store gleden av å overvære et naturfenomen. Hurra for 17. mai! Jeg var ute og ruslet i hagen, og da jeg tittet ned på gresset, på min endeløse jakt etter nye motiver, fikk jeg se to røde flekker i bevegelse. Marihøner tenkte jeg lykkelig, men nei, det var to bløtvinger.
Men så rare de var! Vingene var jo helt krøllete. Jeg løp inn og hentet fotoutstyret. Bløtvingene (Svartbrun Bløtvinge, se link til Wikipedia lengst ned på siden) krøp opp til stråets topp, klynget seg fast, strakte på vingene, prøvde de forsiktig, falt ned og beynte en ny klatring mot toppen. Det blåste friskt, og de hadde et svare strev med å holde seg fast. Mange ganger falt de ned, men så på´n igjen.
Jeg er jo ingen biolog, så jeg kan ikke forklare hva jeg så, bare fortelle hva jeg tror de holdt på med. Jeg tror de var så «ferske» at vingene deres under skjoldet ennå ikke hadde blitt pumpet fulle av blod og fått herdet seg nok til at de var flyvedyktige.
Hva gjør man så i en slik situasjon? Jo, man løper inn og henter saksa og klipper bort alle forstyrrende gresstrå uten å forstyrre bløtvingen.
Det hjalp noe, men ikke nok. Stativ og et lavt perspektiv helt ned på bakkenivå bidro ytterligere i riktig retning.
Så begynte en lang utprøving med mange forskjellige blendervalg. For liten blender ga for mye forstyrrende omgivelser. For stor blender ga for liten skarphet på insektet. Og med vinden blåste de inn og ut av fokus hele tiden.
Løsningen ble å fotografere bløtvingen på tvers hvor den er smalest. Et diagonalt perspektiv ville krevd en enda større dybdeskarphet. De lange følehornene var en stor utfordring for avstanden mellom de var stor.
Hvis du vil lese mer om Svartbrun Bløtvinge er dette linken til Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Svartbrun_bløtvinge
http://no.wikipedia.org/wiki/Svartbrun_bløtvinge
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar