Dagen ble helt annerledes enn jeg trodde

Da jeg våknet opp i dag tidlig og tittet ut, tenkte jeg at i dag ville jeg nok ikke få tatt noen makrobilder. Det blåste kraftig. Restene av uværet fra i går. Jeg lot kameraet ligge.

Litt ut på dagen kom det også sol. En riktig fin dag dette, - bare ikke for å ta makrobilder. Vind og sol er ikke ideelle forhold.

Likevel bestemte jeg meg for å ta en tur i hagen. Man vet jo aldri hva man finner. Dessuten måtte jeg ha luft og komme bort fra OL-sendingene på TV. Det kan bli for mye TV-titting.

Allerede etter få minutter så jeg noe som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Fargene Skorpionflua har gjør at den lett stikker seg ut i vegetasjonen. Ikke akkurat noen kamuflasjefarger dette nei! Dette dyret hadde jeg sett før. Jeg bestemte meg for å gå på jakt.

Jeg fulgte flere rundt i hagen, men jeg klarte ikke å komme på ordentlig skuddhold. De satt ikke lenge stille på samme plassen. Det virket som om de streifet omkring, - kanskje på leting etter mat?

Dessuten var de veldig lettskremte. Ikke det at jeg så så mange, - bare et par stykker.

Endelig, - der i kanten på en syrinbusk oppdaget jeg en. Jeg satte meg på huk, - stille og forsiktig. Ingen brå bevegelser. Justerte stativet. Så flyttet den seg, - lenger innover i busken.

Det var helt OK egentlig, for da krøp den inn i mer skyggefulle områder hvor det var mykere lys, men dessverre også mørkere. ISO-en måtte justeres opp til 800 for å kompensere.

Jeg posisjonerte meg sakte fremover, justerte stativet igjen og fyrte av det første skuddet. Bildet over viser hvor liten denne Skorpionflua var i forhold til bladene på syrinbusken. Dette var en liten hunn. Men fargene var praktfulle.

Her var det bare å prøve og være tålmodig og ikke skremme den til å fly av gårde. Jeg krøp sakte enda litt nærmere. Og heldigvis ble den sittende.

Den senset mitt nærvær og flyttet seg litt. Jeg flyttet etter for å få en bedre bakgrunn.

Mitt siste bilde ble dette hvor den vender meg ryggen før den flyr av gårde. Den skjønte at den var oppdaget og at jeg kom faretruende nært.

Og jeg satt lykkelig tilbake vel vitende at jeg i alle fall hadde fått et par brukbare bilder av den.

Jeg elsker syrinbuskenes vakre blader og grønnfarger, og jeg kunne ikke instruert den til å sette seg på noe bedre sted enn dette.

Vel inne igjen kunne jeg nyte bildene. Jeg la da merke til at dybdeskarpheten er ganske liten selv med blender f/10. Jeg benytter et fullformatskamera (Nikon D700) med en Sigma 150mm telemakro. Jeg elsker dette kameraet. Det er så effektivt å bruke, da så mange kontroller ligger i knappene på huset så jeg slipper å fordype meg i menyer. Men jeg innbiller meg at jeg oppnår litt mer dybdeskarphet på samme blender dersom jeg benytter et DX-kamera (cropfaktor 1,5).