 |
| Nikon D700, Sigma 150mm f/2.8 Makro ISO 1600, f/16, 1/60 sek |
Da jeg tok min daglige tur i hagen, så jeg som vanlig etter små detaljer som skiller seg ut. Det kan være en farget flekk på en blomst eller en flekk på et blad eller noe som beveger seg. Ser jeg noe slikt, så bøyer jeg meg ned og gransker det nærmere. Da kan det hende at jeg oppdager et insekt jeg ikke har sett før eller bare en skade på en blomst. Kanskje har et insekt vært der og spist litt av blomsten.
Kamera og stativ (tripod) er alltid med og ferdig innstilt.
Denne gresshoppen ble oppdaget fordi den skilte seg litt ut på det bladet den satt på. Den var bitteliten og meget vanskelig å se der den satt inne i skyggen blant noen blader i en busk. Flink til å kamuflere seg gikk den nesten helt i ett med omgivelsene.
Det var trolig en nymfe av en løvgresshoppe.
Den så meg nok, for når jeg nærmet meg så begynte den å krype oppover bladet og prøvde å gjemme seg på baksiden.
Jeg stilte inn stativet og finjusterte kamera. Stativet slik at jeg befant meg på samme nivå som gresshoppen. Det er alltid utgangspunktet, - å befinne seg på samme nivå som motivet. Deretter justerte jeg stativet igjen slik at jeg fikk et perspektiv litt ovenfra. Da fikk jeg en bildevinkel som jeg syntes fungerte.
Men gresshoppen var stadig i bevegelse, og jeg måtte mange ganger flytte etter med stativet, først fra den ene siden og så fra den helt andre siden. Det var stadig blader og strå som forstyrret i bildeflaten. Forsiktig tok jeg frem saksen og klippet bort ett strå, så ett til og så et par blad. Ofte forsvinner insektene da, når jeg begynner å rydde opp i omgivelsene, men denne lot meg holde på.
Det var skiftende skydekke, og når sola kom frem ga dette et meget hardt lys med sterke skygger. Fargene ble flotte, men skyggene syntes jeg ødela mye i bildet, og det ble for mye skinn på gresshoppen. Jeg begynte da å skygge for sola med hånden. Ved å holde hånden så langt bort som mulig klarte jeg å lage en stor skygge som heller ikke var for hard i kantene. Men jeg fikk problemer med autofokusen som ikke lenger ville stille skarpt. Dette fordi kontrasten i motivet ble vesentlig nedsatt. Derfor måtte jeg gå over til manuell fokusering.
Med gresshoppen fortsatt i bevegelse, ble det nødvendig å justere stativet enda en gang. Jeg skjønner godt hvorfor mange foretrekker å skyte håndholdt. Det er nyttig å ha et stativ som raskt lar seg justere. Jeg benytter et stativ med kulehode, og beina er også raske å justere. Hele tiden må man tenke komposisjon, og de lange antennene skulle med i bildet. Det var krevende å fokusere med den ene hånden samt skygge med den andre.
Skygge ga dårligere lys, og jeg måtte øke ISO helt opp til 1600 fordi jeg ønsket best mulig dybdeskarphet. Fordi jeg hadde ryddet opp i bildeflaten, så jeg at jeg kunne gå helt ned til f/16 uten at det ga en forstyrrende bakgrunn i bildet. Nedblendingsknappen ble brukt flittig for å sjekke dybdeskarphet og bakgrunn.
Fokus ble hele tiden lagt på øyet, og fordi gresshoppen beveget seg eller fordi det blåste måtte fokus kontinuerlig finjusteres.
Til slutt plasserte den seg til alt hell på et egnet sted hvor bladet fremsto i fin kontrast til den gule bakgrunnen og antennene syntes bra nok. Jeg følte det på meg at der satt bildet. DET er en meget god følelse. Histogrammet ble raskt sjekket og det viste at eksponeringen var grei nok.
Og så bæsjet den! Liksom for å si at nå var det nok. Deretter krabbet den videre og gjemte seg lenger inne i bladverket.
Jeg måtte bare reise meg opp. Når man sitter lenge på huk, så begynner det til slutt å verke kraftig i beina.
Nok var nok, - også for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar