More Scillas

Også med micro43 kan man oppnå ganske utviskede bakgrunner bare avstanden mellom motiv og bakgrunn er stor nok. De tre første bildene i denne bildeserien er tatt med Lumix GX80 og med Olympus 60mm macro.

Bildet under er tatt med fullformat og illustrerer den smalere DOF som et slikt kamera gir hvor bildet over er tatt med micro43 under ganske like omgivelser.

Scillas, - et sikkert vårtegn

Når de vakre scillaene inntar haven og farger gresset nydelig blått, da er våren her.

Fikk denne gangen lyst til å ta frem fullformatskameraet, Nikon D750 med Sigma 150mm makro og kunne da kose meg med snever DOF og nydelig utvisket bakgrunn. Det blir en helt spesiell stemning når man bruker dette utstyret i motsetning til hvodan bildene blir med med f eks micro43 (Panasonic umix og Olympus) som jeg ofte ellers bruker.

Håper dere liker bildet mitt!

Scilla

Det er enherlig tid nå som våren er i full gang! Like tett som hvitveisene står mange steder står også de blå scillaene i mange gressplener.

Fargene blir svært intense nå når gresset grønnes og scillaene skinner fra hvitt til lyseblått til mørkeblått med sterke kontraster.

Alle bildene ble tatt med LumixGX80 og Olympus 60mm og håndholdt på bakkenivå.

Enda en Scilla

Scillas (Russeblåstjerne) i blomst

Nå står gressplenen grønn og frodig og opp av den blomstrer nå tepper med Scillas (Russeblåstjerne).

Denne gangen ble bildene på denne måten. Vet aldri hvordan det blir før jeg ligger der på kne på bakken og komponerer bildene. Jeg bruker en gjennomskinnelig skjerm eller en hvit paraply for blir blomstene stående midt i sola blir det lett utbrente partier.

En nydelig blomst, - ikke sant?

Mot lyset

To blogginnlegg på samme dag er ikke vanlig. Fikk bare lyst til å skape noen bilder av disse Scilla-knoppene.

Hva jeg her har prøvd å skape er et bilde av knopper som strekker seg mot lyset. Jeg har derfor bevisst valgt å bruke et gradert nøytralt filter i bunnen av bildene mens den øverste del av bildene tilsvarende er lysnet. På denne måten blir bakkenivået liggende i det mørke mens knoppene strekker seg og står i lyset.

Og er det ikke nettopp det som kjennetegner våren at naturen og kanskje også oss selv strekker oss mot lyset som vi har lengtet så lenge etter?

Håper bildene mine kan inspire andre til ikke bare å ta et bilde, men skape et bilde ved å forsterke det vi ser, - her ved å gjøre det mørke litt mørkere og det lyse enda lysere.

Snøstjerne (Scilla luciliae)

Opp gjennom gress og vissent løv våkner nå vårblomstene til liv og strekker seg mot lyset. 

Påske-Scillas

Scillaen er en av de tidligste vårblomstene i hagen vår og jeg ville prøve meg på å ta bilder av disse der de står under et gammelt epletre. Alle bildene ble tatt fra bakkenivå med kameraer med skjermsøkere; Nikon D750 og Olympus EM5II.

Øverste bilde viser Scillaen i svak skygge hvor den holder seg ganske lukket. I full skygge lukker blomsten seg helt. Bildeinfo er: Nikon D750, 200mm, ISO280, f/8. Med et så langt teleobjektiv på et fullformats kamera blir forgrunn og bakgrunn vasket mer eller mindre ut i et slør.

Bildet over og under er tatt med Olympus EM5II med 45mm og makroforsatslinse. Dette er et kamera med cropfaktor på 2X hvilket gir større dybdeskarphet enn et fullformats kamera, men dybdeskarpheten avhenger også av avstanden til motivet. På bildet over er bildeinfoen: ISO640, f/10 og på bildet under er blenderen på f/3.5. Likevel virker det som om at dybdeskarpheten er liten på bildet over, men årsaken er avstanden til for og bakgrunn som gjør at de vaskes ut i uskarphetens slør likevel. Med andre ord er det lurt å prøve seg frem med forskjellige blendere og velge  hvilket bilde man liker best når man sitter og etterbehandler bildene.

Bildene har veldig forskjellig uttrykk. Det øverste/første har en mer mørk og dyster stemning mens de to andre kanskje gir mer påskestemning med mer lys og sol og varme. (Jeg har undereksponert disse noe i etterbehandlingen, da jeg syntes de fremsto for lyse i den første versjonen jeg lagde av disse bildene.)

På Wikipedia står det om Scillaen:

Russeblåstjerne er en svært gammel hageplante. Det vitenskapelige navnet er nå Othocallis siberica, men den er mest kjent under det gamle navnet Scilla sibirica. Den ble tidligere regnet til den store liljefamilien, men etter den ble spilttet opp regnes russeblåstjerne til hyasintfamilien.


Blomsten er en løkplante med vakre blå klokkeblomster, og mange kjenner den som Scilla. Den er en av de aller første blomstene som kommer i april til mai og ofte dukker den opp lenge før all snø er borte. Planten regnes som svært gammel og finnes idag i mange hager, parker, i kratt og langs veikanter mange steder i Norge.


Arten kommer opprinnelig fra områdene rundt Syria, Irak og det sørlige Russland. Man vet at russeblåstjerne ble dyrket i Europa allerede i 1800, og rundt 1860 var den blitt en meget populær prydplante i hager, i parker og på kirkegårder. Planten kom til Norge ca. 1820, og i 1823 ble den dyrket i botanisk hage på Tøyen i Oslo.


Russeblåstjerne danner etterhvert store bestander der den liker seg og forvilles lett. Etter blomstringen legger blomsterstanden seg ned på bakken med frø som har et oljeholdig vedheng. Maur elsker disse frøene og sleper dem av gårde og spiser dem. På denne måten blir frøene spredd videre.


En sjelden gang kan blomstene til russeblåstjerne også bli hvite.