Påske-Scillas

Scillaen er en av de tidligste vårblomstene i hagen vår og jeg ville prøve meg på å ta bilder av disse der de står under et gammelt epletre. Alle bildene ble tatt fra bakkenivå med kameraer med skjermsøkere; Nikon D750 og Olympus EM5II.

Øverste bilde viser Scillaen i svak skygge hvor den holder seg ganske lukket. I full skygge lukker blomsten seg helt. Bildeinfo er: Nikon D750, 200mm, ISO280, f/8. Med et så langt teleobjektiv på et fullformats kamera blir forgrunn og bakgrunn vasket mer eller mindre ut i et slør.

Bildet over og under er tatt med Olympus EM5II med 45mm og makroforsatslinse. Dette er et kamera med cropfaktor på 2X hvilket gir større dybdeskarphet enn et fullformats kamera, men dybdeskarpheten avhenger også av avstanden til motivet. På bildet over er bildeinfoen: ISO640, f/10 og på bildet under er blenderen på f/3.5. Likevel virker det som om at dybdeskarpheten er liten på bildet over, men årsaken er avstanden til for og bakgrunn som gjør at de vaskes ut i uskarphetens slør likevel. Med andre ord er det lurt å prøve seg frem med forskjellige blendere og velge  hvilket bilde man liker best når man sitter og etterbehandler bildene.

Bildene har veldig forskjellig uttrykk. Det øverste/første har en mer mørk og dyster stemning mens de to andre kanskje gir mer påskestemning med mer lys og sol og varme. (Jeg har undereksponert disse noe i etterbehandlingen, da jeg syntes de fremsto for lyse i den første versjonen jeg lagde av disse bildene.)

På Wikipedia står det om Scillaen:

Russeblåstjerne er en svært gammel hageplante. Det vitenskapelige navnet er nå Othocallis siberica, men den er mest kjent under det gamle navnet Scilla sibirica. Den ble tidligere regnet til den store liljefamilien, men etter den ble spilttet opp regnes russeblåstjerne til hyasintfamilien.


Blomsten er en løkplante med vakre blå klokkeblomster, og mange kjenner den som Scilla. Den er en av de aller første blomstene som kommer i april til mai og ofte dukker den opp lenge før all snø er borte. Planten regnes som svært gammel og finnes idag i mange hager, parker, i kratt og langs veikanter mange steder i Norge.


Arten kommer opprinnelig fra områdene rundt Syria, Irak og det sørlige Russland. Man vet at russeblåstjerne ble dyrket i Europa allerede i 1800, og rundt 1860 var den blitt en meget populær prydplante i hager, i parker og på kirkegårder. Planten kom til Norge ca. 1820, og i 1823 ble den dyrket i botanisk hage på Tøyen i Oslo.


Russeblåstjerne danner etterhvert store bestander der den liker seg og forvilles lett. Etter blomstringen legger blomsterstanden seg ned på bakken med frø som har et oljeholdig vedheng. Maur elsker disse frøene og sleper dem av gårde og spiser dem. På denne måten blir frøene spredd videre.


En sjelden gang kan blomstene til russeblåstjerne også bli hvite.