På kveldene, når jeg ser på lufta mot sola som går ned, pleier alle insektene å bli synlige der de svermer opp og ned. Nå ser jeg bare ett og annet insekt og fuglene er fraværende.
Det er underlig stille og dette gir meg en skummel og ekkel følelse. På en måte er solnedgangen like vakker som før, men naturen lever likevel ikke slik som før.
Det føles nesten som at jeg er helt alene i verden, - den eneste tilbake. Det er noe som ikke stemmer og det er ingen drøm, - bare det kalde, harde faktum at noe er ikke lenger som før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar